lørdag 19. november 2011

Min første skriving om hjemlandet mitt på norskkurs

Først må jeg si at jeg savner hjemlandet mitt veldig mye. Jeg savner fire årstider i Iran. Jeg savner alle gatene og alle menneskene der. Når jeg tenker på Iran, ser jeg mange bilder av glede og lykke i mitt sinn. Jeg også tenker at staten er der. På grunn av staten vi kan ikke bli fri. Vi har ikke trygghet. Når vi var i Iran, tenkte vi som journalister at hverdag kan de arrestere oss.
Vi har hav, men vi kan ikke svåmme som kvinner. Vi har mange muligheter men vi kan ikke bruke dem. Vi har en diktator at sier hva må vi gjøre og hva må vi ikke gjøre. Vi velger ikke ham, men han sier at vi har en demokratisk regjering. De arresterte mange unge menn og kvinner og sier at vi har den beste regjeringen!
Mange av journalister og mange av studentene og mange av advokatene er i fengsel nå. Iran er en av verste land for politiske fanger. Jeg og Madyar har mange venner i fengsel i Iran. De bare sa at vi trenger fri valg. De sa at vi liker ikke å ha en mann som president som drept mennesker i hele tida.
Mennesker i Iran liker å snakke om alt dette, men de kan ikke.
Foreldrene mine for eksempel, liker ikke å bo i et land med mange statsmenn som bare tenker av trror. De er opprørt av staten fordi de arresterte meg og Madyar da vi var i Iran.
Vi bare skrev om faktaene, om politiske fanger, om menneskerrettigheter og ...
Knskje sier dere at hvorfor Sheida skriver noen dårlige tinger fra hjemlandet sitt, men dere må huske at jeg elsker  Iran. Jeg elsker alle mennesker der men jag har problem med regjeringen. Hvis vi hadde bra statmenn, kunne vi leve i vårt hjemland.
Vi har en lav pris på offentlig transport i Iran. Vi kan reise til mange byer med veldig lav pris. Vi har gratis universitet og mange gode ting men for eksempel vi har ikke bra luft fordi Iran er et opptatt land. Vi har ca. 80 milioner innbyggerei Iran og nesten alle familier har bil. Kan dere forestille deres det? Alle gatene er samme som parkering! Alle busser er fulle. Alle bensinstasjoner er fulle av biler.
Vi har noen store sentre i Iran, men nesten alle mennesker  kjøper mat fra små butikker i gatene. I alle nabolager kan vi finne alt som bakeri, tørr-rensing, grønnsakersbutikker, frisører og ...
Jeg bodde i øst av Tehran, så har jeg mange minner der fra. Jeg har mange venner som var naboene våre og de bor ikke i Iran også.
Vi har mange skoler i alle nabolag, men de er ikke samme. Hvis du bor i sør Tehran, har du veldig dårlig skole men hvis du bor i nord Tehran, har du mange forskjellige bra skoler. På grunn av det, gikk jeg til skoler fra nord Tehran og jeg var mer enn en time på vei, men det var bra fordi vi brukte skolebuss med skolekamerater.
Til slutt, når jeg tenker på Iran, har jeg både bra og dårlige minner, men mitt hjerte banker for Iran.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar